«Savner du gravidmagen?», spør folk meg om. Nei, svarer jeg da. Jeg har ikke tenkt mye på hvordan jeg hadde det som gravid etter at Helmer kom til verden. Jeg trodde nok ikke at jeg kom til å savne magen heller… helt til nyeste utgave av bladet BabyDrøm dumpet ned i postkassen vår.
Der lyser hun mot meg – frøken gravid – i en 8 sider lang reportasje fra min egen babyshower. Det ble som kastet på meg igjen – alle følelsene og gleden jeg hadde over å være gravid.
Jeg tenkte tilbake på 1. september, da vi bestemte oss for å prøve å bli gravide – på 15.-16. september, da Espen fridde til meg og det lille frøet sannsynligvis ble unnfanget – på 10. oktober, da graviditetstesten lyste positiv – på 1.desember, da vi offentligjorde graviditeten – på 4. desember, da en lege feilaktig fortalte meg at jeg spontanaborterte og gleden vi følte da vi så en sprell levende baby på UL-skjermen. Jeg tenkte på 7. januar, da vi fikk vite at det var en gutt – og på 10.januar, da vi begge kjente det første sparket fra innsiden.
Jeg var så stolt av den voksende magen min. Jeg ville at alle skulle se den – og når noen positivt bemerket den, var det som de ga et kompliment til babyen på innsiden, ikke til meg. Det gjorde meg ekstra stolt❤ Spør du meg i dag om jeg savner magen – er svaret ja. Å gå gravid er fantastisk (i alle fall når man ser tilbake på det), men jeg skal heller aldri glemme hvor mye jeg drømte om å sitte akkurat som jeg kan nå; ved siden av et lite sovende vidunder og vite at han kommer til å elske meg like mye som jeg elsker han – resten av livet ❤❤❤
.jpg)
.jpg)
.jpg)
